Nasjonale systemer for å sikre trygg mat. En studie av 5 aktører i WTO

Å sikre forbrukerne trygg mat på det nasjonale markedet har lenge vært en del av landbruks- og helsepolitikken i EU, USA, Canada, Australia og New Zealand. Det har vært tradisjon for at importerte produkter skal oppfylle landets trygghetskrav på lik linje med landets egne produkter. Regelverket for hvordan man kontrollerer og gjennomfører tiltak for å sikre at kravene opprettholdes, berører dermed internasjonal handel med landbruksprodukter. De nasjonale tiltakene vedrørende mattrygghet skal ikke virke handelshindrende i forhold til reglementet i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Dette har alle de fem aktørene forpliktet seg til som medlemmer av WTO. 
\n
\nDe siste årene har oppmerksomheten blitt stadig større omkring liberalisering av internasjonal matvarehandel og hensynet til trygg mat. Etter hvert som tollsatser fortsetter å bli bygd ned, vil trolig tekniske handelshindringer og ulike oppfatninger omkring standarder for matvarer stadig oftere virke som handelsbegrensninger. Legitimering av særegne, nasjonale reguleringer og standarder kan være en måte å hindre eller begrense import av bestemte matvarer til et land. De senere årene har det derfor blitt viktigere både å dokumentere på vitenskapelig grunnlag behovet for å innføre handelsbegrensede tiltak, og å rette fokus mot forbrukernes behov. Vitenskapelige resultater har således blitt viktige for å dokumentere og legitimere politiske tiltak. Trygg mat og utformingen av nasjonale og internasjonale standarder har utviklet seg til å bli politikk på høyt nivå. 
\n
\nRapporten viser at det er et skille i oppbygningen av systemet for trygg mat mellom EU på den ene siden og USA og Canada på den andre, når det gjelder hvorvidt regulerende organer på matområdet har beslutningsmyndighet. Mens ansvaret for trygg mat i USA og Canada er samlet i et nasjonalt organ, har ikke EU klart å samle beslutningsmyndigheten. Resultatet er at det fortsatt er opp til det enkelte land i EU å ta seg av lovgivning og håndheving av regelverket på matvareområdet. Australia og New Zealand har et felles system for matvarestandarder som omfatter et eget organ med beslutningsmyndighet, og i New Zealand jobbes det nå med å få en samlet enhet som har ansvar for både risikovurdering og risikoforvaltning på matområdet. Dette at det går et skille særlig mellom USA og EU, går igjen på de fleste områdene vi har omtalt i denne rapporten. En ser det ikke minst i forhold til hva slags prinsipper som skal ligge til grunn for reguleringer innen matregimet. […]

Récupéré en direct depuis OpenAlex et désinversé. Les résumés ne sont pas conservés dans cette base de données : les index inversés représentent 8,6 Go des 9,3 Go de texte de la base, et le serveur dispose de 13 Go libres.