Kartlegging av skrantesjuke (Chronic Wasting Disease - CWD) i 2016 og 2017

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Mysterud, A., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Ytrehus, B., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Næss, C., Haavardstun, T., Veiberg, V., Heim, M., Rudningen, K. 2018. Kartlegging av skrantesjuke (CWD) i 2016 og 2017. NINA Rapport 1522 / Veterinærinstituttet Rapport 13, 2018. 70 s.\nSkrantesjuke (Chronic Wasting Disease - CWD) ble oppdaget hos villrein (Rangifer tarandus) og elg (Alces alces) våren 2016, og hos hjort (Cervus elaphus) i 2017. Dette var første gang sykdommen ble påvist i Norge og Europa. Skrantesjuke forårsakes av opphopning av feilfoldede prionproteiner (prioner) som skader hjernen og nervesystemet. Sykdommen er alltid dødelig.\nDenne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjort i 2016 og 2017 for å kartlegge og overvåke forekomsten av skrantesjuke. Målet har vært å bidra med nødvendig kunnskap om utbredelsen av sykdommen, som myndighetene kan benytte til å best mulig forvalte sykdommen og våre hjorteviltbestander i denne nye situasjonen. Veterinærinstituttet og Norsk institutt for naturforsk-ning (NINA) har samarbeidet om å utføre det praktiske arbeidet med kartleggingen og overvåkingen på oppdrag fra Mattilsynet og Miljødirektoratet. På lokalt og regionalt nivå har det i tillegg vært gjennomført en stor innsats fra jegere, kommunal viltforvaltning, villreinnemdene, villreinutvalgene, Statens naturoppsyn (SNO), lokalt og regionalt Mattilsyn, lokale fjellstyrer, og lokalt personell innleid av NINA i forbindelse med prøvetakingen i enkelte områder.\nI 2016 og 2017 har det vært prøveinnsamling fra villrein, elg, hjort, rådyr (Capreolus capreolus), tamrein og dåhjort (Dama dama). Prøver har vært tatt over hele landet fra jaktede dyr, fallvilt og fra viltbehandlingsanlegg, slakteri, hjorteoppdrett og dyreparker. Prøvetakingen har vært mest omfattende for prøver fra hjortevilt felt under jakt i de nasjonale kartleggingsområdene, og fra tamreinslakt.\nTotalt er det undersøkt 35 811 hjortevilt for skrantesjuke i 2016 og 2017 (10 152 i 2016 og 25 659 i 2017). Ville hjortedyr utgjorde 62,8 % av de undersøkte dyrene, mens tamrein utgjorde 35,4 %. De resterende var dyr i hjorteoppdrett, dyrehager o.l.\nKarakteristika ved funnene på villrein, elg og hjort gjør det sannsynlig at det finnes minst to typer skrantesjuke i Norge. Klassisk skrantesjuke er kun funnet hos 19 villrein (pr. 29. juni 2018) i Nordfjella sone 1. Med de vanlige diagnostikkmetodene har det ikke vært mulig å skille funn hos norsk villrein, fra det som over tiår har spredd seg i USA og Canada, med svært negative konsekvenser for endel hjortedyrbestander. I rapporten omtales dette som klassisk skrantesjuke. Senere resultater (2018) fra musemodeller (bioassays) viser imidlertid nyanser som skiller våre funn fra de nordamerikanske. Slike nyanser fremkommer også nå i de nordamerikanske funnene, og er forenelig med nyanser i prionsykdommene som opptrer hos våre husdyr og hos mennesker.\nI tillegg har tre elger og én hjort fått diagnosen skrantesjuke etter at nærmere 10 000 elg (av disse ca. 4300 i Trøndelag) og mer enn 6500 hjort er undersøkt. (pr. 29. mai 2018). Disse tilfellene skiller seg fra det som er funnet hos hjortedyr i USA og hos reinsdyr i Nordfjella, og denne typen omtales som atypisk skrantesjuke. Atypisk skrantesjuke er kun funnet hos elg og hjort som var 13 år eller eldre. Dette til tross for at så gamle elg og hjort utgjør en liten andel av bestandene. Det pågår forskning for å innhente mer kunnskap og karakterisere funnene ved denne typen skrantesjuke.\nDet er brukt en statistisk modell for å beregne (A) andel individer med smitte i bestanden i Nordfjella sone 1 og (B) sannsynlighet for å ha oppdaget skrantesjuke-smitte i tilgrensende bestander som Nordfjella sone 2 og på Hardangervidda utfra det tilgjengelige prøvematerialet. Modellen utnytter både svelglymfeknute- og hjerneprøver, og beregner hvordan sannsynligheten for å påvise smitte i et individ endres gjennom sykdomsforløpet og i forhold til kvaliteten på innsendte prøver. Modelltallene ansees som foreløpige, siden prosessen med å utvikle og kvalitetssikre modellene pågår.\nModellen beregner observert (tilsynelatende) andel smittede med skrantesjuke til 1,2 % blant voksne reinsdyr i Nordfjella sone 1 før jakt 2017, mens den faktiske andelen er beregnet til 1,6 %.\nI løpet av 2016 og 2017 er det samlet mye erfaring, og det er lagt et godt grunnlag for videre overvåking, kartlegging og kunnskapsoppbygging. I årene som kommer er det viktig at arbeidet fortsetter, slik at det etableres sikrere kunnskap om utbredelsen av skrantesjuke hos hjortedyr i Norge, hvordan sykdommen arter seg under norske forhold, og hva som er forskjellene mellom klassisk og atypisk skrantesjuke. Erfaringene fra analysene av hjerneprøver og svelglymfeknuter fra villrein i Nordfjella har understreket viktigheten av å inkludere lymfeknuter i den videre kartleggingen av klassisk skrantesjuke, og alle jegere og andre prøvetakere bes derfor om å sende inn både hjerneprøver og svelglymfeknuter i 2018.\nMed utbruddet av skrantesjuke oppsto også et stort informasjonsbehov hos berørte parter og i befolkningen. Veterinærinstituttet og NINA har lagt ned betydelig innsats for å få ut korrekt informasjon. Dette har vært løst ved å gi praktisk informasjon til jegere om prøvetaking og analyse-svar, kunnskap om selve sykdommen og smittespredning og status for kartlegging og håndtering. Viktig faglig støtte har også blitt gitt til sentral forvaltning, som grunnlag for vedtakene som er gjort i saken. I dette arbeidet har det vært stor deltakelse fra instituttene i ulike møter både lokalt og sentralt, så vel som synlighet i media og oppfølging av presse.\nNorge er første europeiske nasjon der skrantesjuke er påvist, og det foreligger fra tidligere mye kunnskap om prionsykdom hos dyr, særlig fra skrapesjuke hos småfe i Norge. Kunnskapen som nå bygges gjennom forskning og praktisk arbeid i håndtering av CWD, gir verdifull kompetanse til å bidra i europeisk forvaltning av denne svært alvorlige helsetrusselen mot ville og tamme hjortedyr. I tillegg til dyrehelsen, er reindriftsnæring og jakt viktige elementer i norsk kultur, som også trues med introduksjon av CWD i vår fauna.

Récupéré en direct depuis OpenAlex et désinversé. Les résumés ne sont pas conservés dans cette base de données : les index inversés représentent 8,6 Go des 9,3 Go de texte de la base, et le serveur dispose de 13 Go libres.