Bruksplikt for registrerte varemerker

ADMINISTRATIV PRAKSIS 1 1 Innledning 1.1 Presentasjon av emnet -rettslig plassering Varemerkeloven av 3. mars 1961 nr. 4 (vml.)§ 1 første ledd bestemmer at det ved registrering kan "oppnås enerett til å bruke et varemerke som særlig kjennetegn for en virksomhets varer eller tjenester".Temaet for denne oppgaven er i hvilken grad slike registreringer kan slettes som en følge av manglende bruk av varemerket.Det fremgår av vml.§ 25a at dersom innehaveren av et registrert varemerke ikke har tatt merket i bruk for de varer eller tjenester det er registrert for innen fem år fra registreringsdagen, eller dersom bruken senere har vært avbrutt sammenhengende i fem år, så kan registreringen slettes ved dom, med mindre det foreligger rimelig grunn for unnlatelsen.Det stilles således ikke noe krav om bruk -eller hensikt om å bruke varemerket -forut for registreringen.Noen plikt til å dokumentere bruk av varemerket ved registreringsfornyelse eksisterer heller ikke.Vml.§ 25a blir gjerne omtalt som "brukspliktregelen".Ordet "bruksplikt" er imidlertid egnet til å villede.Som Lassen understreker innebærer ikke bruksplikten "noen plikt til å bruke varemerkene".1 Det er således bare selve registreringsvernet som kan tapes ved unnlatt bruk.Den plikt som etter lovgivningen påhviler enkelte næringsdrivende til å merke sine varer med spesielle kjennetegn, 2 er med andre ord et annet rettslig fenomen enn det som reguleres i vml.§ 25a.Formålet med brukspliktregelen er i hovedsak å begrense antallet registrerte varemerker, og på den måten både bidra til at det blir større rom for nye merker og til å redusere muligheten for fremtidige varemerkekonflikter.Rettsvirkningen av manglende bruk er ikke at varemerkeregistreringen kjennes ugyldig, men at den slettes fra varemerkeregisteret.Det er i denne sammenhengen verdt å merke seg at vml. § 25 første ledd annet punktum slår fast at en registrering ikke kan "kjennes 1 Lassen 1997 s. 161. 2 Se for eksempel lov om Guld-, Sølv-og Platinavarers Finhed og Stempling m.v.av 6. juni 1891 nr. 2. ugyldig på grunn av at merket er egnet til å forveksles med et annet varemerke, dersom vilkårene i § 25a for å slette registreringen av det andre merket er oppfylt".En annen sak er at manglende oppfyllelse av bruksplikten kan være et egnet pressmiddel overfor varemerkeinnehaveren til å få overført eneretten til varemerket eller få samtykke til registrering (vml.§ 14 annet ledd).Varemerkeretten hører til en av immaterialrettens eldste disipliner og kan spores helt tilbake til antikken.3 Den egentlige varemerkerett, slik den arter seg i dag, tar imidlertid først form under industrialiseringen på slutten av 1800-tallet.Varemerkenes raison d'être er å markere produktenes kommersielle opprinnelse.Man kan derfor noe kort og upresist si at varemerkene utgjør bindeleddet mellom den industrielle masseproduksjon og konsumentene, noe som gjør at det ofte er knyttet betydelige økonomiske interesser til det enkelte varemerke.4 ProblemstillingOppgaven knytter seg til én enkelt bestemmelse i varemerkeloven.Siden det er en bestemmelse -og ikke et problem -som er gjenstand for analyse, er det vanskelig å formulere en entydig og presis problemstilling.Det sentrale siktemål vil imidlertid være å gi et samlet bilde av brukspliktregelens materielle innhold de lege lata.Dette innebærer at hvert enkelt av bestemmelsens vilkår vil bli drøftet og problematisert.Bestemmelsen vil gjennomgående bli behandlet i lys av de hensyn den tar sikte på å ivareta.Et sentralt spørsmål vil derfor være i hvilken grad brukspliktregelen -slik den er utformet i dag -er egnet til å nå disse målene. Avgrensninger og terminologiOppgaven avgrenser seg i utgangspunktet til brukspliktregelens materielle sider.Bestemmelsens prosessuelle sider vil bare bli berørt i den grad de er egnet til å belyse de materielle spørsmål.3 Til det immaterialrettslige området regnes videre firma-, patent-, opphavs-, mønster-, kretsmønster-og planteforedlerretten. 4 Til illustrasjon kan det nevnes at verdien av varemerket COCA-COLA i 2002 ble anslått å være 69,64 milliarder dollar (BusinessWeek, 5. august 2002 s. 95).Varemerkeloven omhandler "varemerker" og "naturlige varekjennetegn".Der loven taler om "kjennetegn" eller "varekjennetegn", er det meningen at begge typer skal være omfattet.5 Vml.§ 25a regulerer imidlertid kun spørsmålet om bruksplikt for varemerker.Dette medfører at andre kjennetegnstyper faller utenfor oppgaven.6 Det fremkommer av vml.§ 1 annet ledd at et "varemerke kan bestå av alle slags tegn som er egnet til å skille en virksomhets varer eller tjenester fra andre virksomheters varer og tjenester, og som kan gjengis grafisk".7 Varemerkene deles ofte inn i ordmerker, figurmerker og kombinerte merker.Sistnevnte kategori er merker som består av kombinasjoner mellom ord og figurer.Varemerkelovens tosporede system innebærer at retten til et varemerke kan oppnås gjennom innarbeidelse 8 eller registrering.Brukspliktregelen i vml.§ 25a regulerer kun rettstilstanden for de registrerte varemerkene.I det følgende kommer jeg til å avgrense behandlingen til disse.Om, og eventuelt i hvilken grad, det kan oppstilles brukspliktregler for innarbeidede varemerker, vil derfor ikke bli behandlet.9 Det fremgår av vml.§ 53 første punktum at en innføring i varemerkeregisteret om at en internasjonal registrering av et varemerke gjelder i Norge "har samme virkning som om varemerket var registrert her i riket".De internasjonale registreringene står med andre ord ikke i en særstilling i relasjon til reglene om bruksplikt.Fellesmerkeloven av 3. mars 1961 nr. 5 (fml.)§ 2 understreker at bestemmelsene i varemerkeloven gjelder "i den utstrekning de passer også for fellesmerker".10

Récupéré en direct depuis OpenAlex et désinversé. Les résumés ne sont pas conservés dans cette base de données : les index inversés représentent 8,6 Go des 9,3 Go de texte de la base, et le serveur dispose de 13 Go libres.